Rjukanbanen
er en 16 kilometer lang jernbanestrekning fra Rjukan til Mæl i Vestfjorddalen. Banen åpnet i 1909, var anlagt og drevet av Norsk Hydro av hensyn til industrianleggene på Rjukan og inngikk i et transportsystem med tilhørende jernbaneferge over Tinnsjø og videre jernbaneforbindelse fra Tinnoset til Notodden. Elektrisk drift begynte i 1912 med lokomotiv bygd ved Skabo. Trafikken opphørte i 1991 og fergetrafikken ble samtidig innstilt.
I 1996 ble Stiftelsen Rjukanbanen opprettet i samarbeid med Telemark fylkeskommune, Tinn kommune og Notodden kommune med formål å bevare hele Rjukanbanesystemet inkludert fergene. Her ble det lagt vekt på at anlegget skulle bevares i den stand det var ved nedleggelsen av Hydros ordinære drift i 1991. Det skulle også legges til rette for at banen skulle kunne brukes innen turisme, og det ble understreket at Riksantikvaren hadde prioritert banen som et industrielt kulturminne med nasjonal verdi i verneplanen fra 1994.
I 2009 fredet Riksantikvaren båtene D/F Ammonia og M/F Storegut, og i 2014 ble Rjukanbanen fredet. Da var banen overdratt fra Stiftelsen Rjukanbanen til Norsk Industriarbeidermuseum som opprettet en egen avdeling med ansvar for den, og det ble utarbeidet en bevaringsplan for rullende materiell.
I 2015 ble så Rjukan-Notodden industriarv innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Det dreier seg om hele området som er omformet av industrien, men det spesielle er at transportåren med jernbanefergene er intakt. Som teknisk-industrielt kulturminne er Rjukanbanen en viktig del av fortellingen om industrialiseringen av Norge. I sommerhalvåret kjøres det turisttog på banen, og når det er mulig også med fergene.
Les mer i Store norske leksikon- jernbane
- norsk industrihistorie
- Rjukanbanen hos Norsk Industriarbeidermuseum